Landbruksmeldingen skulle gi grunnlag for et offentlig ordskifte om fremtiden for vår viktige distriktsnæring. Etter at regjeringspartnerne – som åpenbart er grunnleggende uenig på dette politikkområdet – hadde kompromisset seg ferdig fikk vi et dokument med masse ord, og et kjedelig, intetsigende og perspektivløst innhold.
Vi skal fortsette å beskytte landbruket akkurat som før; ganske uavhengig av så vel vårt ansvar for å skape internasjonal etterspørsel som en styrtrik nasjon i verden samt at mulighetsområdene for norsk landbruk er i kraftfull endring.
Vi må innse at vi ikke på sikt kan hindre import av mat fra land som er bedre egnet til enkelte typer produksjon; og hvor det trengs nye markeder for utvikling av levestandard og livskvalitet. Vår proteksjonisme er også kynisk egoisme.
Samtidig er det mange muligheter innen norsk landbruk som den ensidige distrikts- og småbruksprofilen torpederer:
- Vi har naturgitte forutsetninger for en rekke vekster; bær og grønt som smaker annerledes gjennom mye lys og lang modning – samt lam på beite i våre utmarker.
- Gris og kylling er lite arbeidsintensiv produksjon; med konsesjonsgrenser som i Europa kan vi fint bygge konkurransekraft uten at dette går på bekostning av dyrevelferd.
- Landbrukspolitikken må gjøres vesentlig mer differensiert. Gode landbruksområder på Østlandet, Jæren og Trøndelag må gis anledning til ekspansjon og konkurransekraftig utvikling. WTO og EU sine regler gir fortsatt god anledning til å ivareta kulturlandskapet i det som reelt sett er utmark i Norge.
Det er også viktig at disse endringene starter nå. Internasjonale krefter vil påtvinge oss reformer. Vi har vesentlig bedre mulighet for å utvikle konkurransekraft i næringen om vi selv bestemmer tempo og virkemidler. Bondens arbeidsformer er et resultat av politiske prioriteringer; næringen fortjener god tid til gjennomføring av nødvendige reformer slik at forutsigbarheten ivaretas og mulighetsrommet for konkurransekraft utnyttes i best mulig monn.
